-Jeg er fra Tibet!

From Wikipedia

Mitchell Map of India, Tibet and Southeast Asia

For om lag 15 år siden skrev jeg et lite stykke om Tibet og en av studentene derfra for studentbladet GIN – Geografene i Nidaros. Nylig bestemte regjeringen seg for å ikke møte Dalai Lama. Jeg noterer meg at jeg hadde noen synspunkter på dette for 15 år siden. Når jeg leser artikkelen skjønner jeg at regjeringen tar grundig feil i denne saken. Det er svært vanskelig å forstå argumentasjonen fra regjeringen hvor “[..]et ønske om å komme i dialog med Kina om klima, menneskerettigheter og fattigdom” uttrykkes som årsaken til at man ikke ønsker å møte Dalai Lama.

Uansett så står artikkelen seg brukbart, så her er kommer et digitalt opptrykk:

Geografisk institutt ved NTNU i Trondheim huser studenter fra alle verdenshjørner. Jeg har vært så heldig å få bli kjent med en av dem – Tsering Yangchen. Tsering kommer fra Tibet, men er født og oppvokst i India. Nå er hun student under programmet “Master of Philosophy in Social Change” her ved instituttet .

Det gjør noe ved oss som er tilknyttet instituttet å ha kontakt med mennesker fra andre verdensdeler. Det er virkeligheten som er på besøk i gangene her oppe på universitetet.”

Hvem er du… ?

…og hva leser du? Tsering sitter ved en datamaskin på instituttet en fredagskveld i oktober 1998 og leser noe på engelsk. Jenta snur seg og smiler til meg. Så viser hun meg en tekst på internett om den tibetan­ske gutten Gedhun Choekyi Nyima som i 1995 ble bortført av de kinesiske myndighetene. Dette skjedde kort etter at den da seks år gamle gutten ble oppdaget som en reinkarnasjon av Panchen Lama. Panchen Lama var Tibets nest viktigste åndelige leder frem til sin død i 1989. Hans ånd hadde vandret videre og funnet nytt bosted – Gedhun var Panchen Lama. Så rart og fremmed, tenker jeg.

Tsering forteller at kineserne gjorde dette fordi de følte at han utgjorde en trussel mot deres styre i Tibet. Gedhun er i dag den yngste politiske fangen i verden, sier hun og ser alvorlig på meg.

Men Tibet er også glede! Med øyne som stråler forteller Tsering om hjemlandet sitt langt borte. Tibet er et land Tsering kan veldig mye om, men som hun aldri har vært i. Som svært mange andre tibetanere er hun født og oppvokst i India. Likevel er Tibet hennes hjem – det er der hun hører til.

Syv år i Tibet

En gang om sommeren, noen måneder før denne samtalen, fikk jeg lyst til å lese litt om Tibet, så jeg kjøpte en bok om Tibet. Noen av dere har kanskje hørt om eller sett filmen Syv år i Tibet. Filmen bygger på boken med samme tittel av Heinrich Harrer. Etter å ha lest boken får jeg meg ikke helt til å tro at Brad Pitt kan være en troverdig fremstilling av Heinrich Harrer. Brad Pitt er liksom ikke typen til å vandre rundt i fjellene i Himalaya i over to år – i den samme underbuksa… Men dette trusesnakket er en helt annen sak.

SevenyearsbookcoverBoken er en skildring av flukten fra en britisk fangeleir i India, reisen gjennom Himalaya og oppholdet i Lhasa, Tibets hovedstad. Det er mye å lære om livet i det lille fjellandet som i dag har seks millioner innbyggere! Harrer og hans følgesvenn Aufschnaiter opplever det meste på sin reise fra fangeleiren til palassene i Lhasa. Gjennom Harrers fortelling trer bildet av Tibet frem som et gledens ansikt i en mosaikk av alvor.

Etter å ha lest boka tenkte jeg mye på Tibet. At det var problemer der med kineserne visste jeg, men det hele var i grunnen litt fjernt og overfladisk. Harrer og Aufschnaiter ble tvunget til å reise fra Tibet da kineserne tok makten for snart femti år siden. Harrer skrev at Tibet etter dette oppholdet alltid ville være en viktig del av hans liv. Ikke så rart tenkte jeg, for mannen hadde jo bodd der i hele syv år.

Men med Tsering er det annerledes. Hun har aldri vært i Tibet. Spør du henne vil hun si til deg at hun er fra Tibet. Rommet lever når hun snakker om Tibet. For meg blir Tibet til i samtalen med Tsering.

Tibets historie

Kanskje vet dere ikke noe om historien til Tibet? Da kunne det egentlig passe å ta med noen sentrale linjer fra landets historie. Det er ikke vanskelig å finne denne informa­sjonen på internett. Web-sidene til Den norske Tibet-komité er et oppkomme av informasjon. Det har sannsynligvis bodd mennesker i Tibet i syv tusen år, forteller de. Fra 650-842 e.kr. var Tibet en asiatisk stormakt. Så blir kongen myrdet og riket faller fra hverandre. I perioden etter dette er Tibet dominert av buddhistiske klostre og fortsetter å være en selvstendig nasjon, også gjennom det mongolske rikets vekst og fall. I 1642 blir Tibet samlet til en sentralisert stat med Dalai Lama som overhode. Dette går bra lenge. Kineserne har en militær utpost i Tibet, men gjør aldri noe for å samle skatter eller påvirke samfunnet. Så, i 1951 blir Tibet innlemmet i Folkerepublikken Kina. Kineserne har i tiden etter dette systematisk undertrykt tibetanernes rettigheter og utplyndret Tibets naturressurser. I bytte har tibetanerne fått ødelagt sin kultur, og landområdene er blitt tilført giftig og radioaktivt avfall. Alt dette forteller den norske Tibet-komitéen. Så slemme kineserne har vært, tenker jeg. Jeg er uakademisk nok til ikke å oppsøke andre kilder. Noen ganger er ikke det nødvendig.

Tibet i dag

Men tilbake til det Tsering forteller om. Hun forteller at en av de viktigste sidene ved Tibet er religionen. De aller fleste er buddhister, og innen denne grenen av buddhismen er Dalai Lama gudekonge og politisk leder.

Buddhistene tror på sjelevandring. De tror at Dalai Lama er en særlig ren sjel som vandrer på jorden. Dalai Lama betyr for øvrig »the bhudda of compassion». Når kroppen hans dør gjenfødes han i en ny kropp. I Tibet blir en ny Dalai Lama utpekt som barn. Den 14. Dalai Lama, eller Tenzin Gyatso som han het før, ble funnet allerede som treåring. Tenzin Gyatso betyr »ocean of wisdom».

De fleste av dere vil nok huske at Dalai Lama i 1989 fikk Nobels fredspris for sin  ikke-voldelige kamp for Tibets selv­bestemmelse. Tsering er stolt av akkurat det. Og det er noe som binder landene våre sammen.

Under ISFIT-festivalen i 1994 var Dalai Lama også i Trondheim. Temaet for konfe­ransen den gangen var menneske­rettigheter.

En god del av eksiltibetanerne holder til i det admi­ni­stra­tive senteret Dharamsala (også kalt Lille Lhasa) i den nordlige delen av India. Det var hit den unge Dalai Lama flyttet etter at han ble tvunget i eksil i 1959.

Å komme fra India, men være fra Tibet, er mulig pga. et velvillig forhold som går tilbake til et samarbeide mellom den 13. Dalai Lama og daværende statsminister i India; Jawaharlal Nehru. Det er nok heller ikke helt uten medvirkning at buddhismen som religion har sin opprinnelse i India. Dalai Lama er også er et religiøst overhode for Indias 7 millioner buddhister.

Å studere i Trondheim

Tsering Yangchen er en av mastergrads­studentene i programmet “social change” ved instituttet. Hun kom hit i slutten av august i fjor og skal være ved instituttet vårt i to år. En gang skal hun kanskje selv lese denne teksten på norsk.

Å kunne studere er noe vi nordmenn tar som en selvfølge. Så lenge vi klarer oss gjennom videre­gående på en tilfreds­stil­lende måte er det en studieplass å få – dersom vi vil. Mange gjør det fordi de vil, og minst like mange gjør det fordi de gidder…

Slik er det ikke i det tibetanske miljøet i India. Tsering forteller om skolegangen de ti første årene i den sørlige delen av India. Deretter flyttet hun til Dharamsala hvor hun har studert i tre år. Antallet tibetanske studenter begrenses av flere forhold. Økonomiske forhold er nok det viktigste. For å kunne studerer er du derfor avhengig av å få et statsstipend. Tibetanerne er velkomne på indiske universiteter, men det er ikke mulig å benytte denne utdannelsen i det indiske samfunnet senere. Utdannelsen må derfor brukes innen det tibetanske samfunnet – utenfor Tibet. En gang blir det kanskje mulig å jobbe i Tibet. Det håper Tsering.

I begynnelsen var det en rar tanke for meg – at man kunne være fra et sted man aldri har vært.  Tsering gjorde det lettere å forstå dette. Nå vet jeg at Tibet er noe mer enn et land; det er noe man kan være en del av. Kort sagt så har Tsering har fått meg til å ville vite mer om Tibet.

Så går jeg tilbake til den kvelden da jeg slo av en prat med Tsering. Tiden gikk og jeg måtte komme meg videre. Det var vel noe annet som skulle gjøres. I dag har jeg glemt hva det var, men med på sykkelen fra Dragvoll hadde jeg med meg ett smil fra den dagen. Jeg tror jammen at jeg har fått litt av Tibet i meg jeg også. Takk, Tsering!

Hva så?

Historien om mitt møte med en av mastergrads­studentene er slutt  nå. Men historien om Tibet vil fortsette. Tsering har fremdeles mye å fortelle meg om Tibet.

Historien om Tibet er en gammel historie. Ikke fordi de første Tibetanerne levde i Tibet for syv tusen år siden, men fordi det er nok en historie om mennesker som blir under­trykket av andre mennesker. Det er en  historie som  er like gammel som menneskeheten.

Arnulf Øverland minnet oss på en annen historie da han sa: “Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv”. Historien om likegyldigheten er bare noen dager yngre enn historien om uretten.

Og det bringer meg til avslutningspunktet, det som for meg har blitt det viktigste med denne artikkelen. Nemlig noen ord om hvordan akademikere forholder seg til omverdenen. Problemet med oss akade­mikere er ikke alt det vi vet eller ikke vet. Det er heller det vi ikke gjør. Å lese og skrive blir til slutt en vane og unnskyldning for ikke å engasjere seg i virkeligheten. Noen ganger er pensumlesing og forskning  likegyldighet. Det er en tragedie for oss alle.

Kilder og organisasjoner

Til slutt ramser jeg opp noen kilder og organisasjoner med mennesker som arbeider med rett og urett. Kontakt dem!

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *